WikiLeaks utvider demokratiet

Nettsider stenges . Pengeoverføringer forsøkes stanset. Toppolitikere truer med å fengsle, til og med henrette de som står bak. Angrepene på WikiLeaks tiltar i omfang ettersom nye lekkasjer avslører maktmisbruk, korrupsjon og menneskerettighetsbrudd fra stormaktene.

Hykleriet til vestlige politikere er nesten uten grenser: De samme som vil tildele fredspriser til dissidenter i land langt borte, godtar velvillig trusler og bruk av tvang for å stanse ytringer som truer deres egen makt. De samme som går til angrepskrig og okkupasjon for gjemt bak slagord om å “forsvare demokratiet,” snakker åpent om å munnbinde de som dokumenterer overgrepene som skjer i demokratiets navn.

Men mitt forsvar av WikiLeaks handler ikke bare om ytringsfrihet. Jeg mener WikiLeaks er den viktigste utvidelsen av det politiske demokratiet på lang tid.

I 2010 er begrepet demokrati nesten utslitt, fordi det insisteres på at alle stater som holder valg relativt jevnlig og har store private medier i utgangspunktet er demokratiske. Dermed underkjennes blant annet rommet for maktmisbruk og klasseprivilegier som reelt sett eksisterer i alle kapitalistiske samfunn. Muligheten til å hemmeligholde informasjon om hvordan staten bruker sin makt, for eksempel i krig, i kamp mot “statsfiender” (terrorister) eller i samarbeid med kommersielle interesser og andre stater, begrenser dramatisk folks reelle mulighet til å påvirke hvordan samfunnet styres.

WikiLeaks bidrar til å redusere denne muligheten. Lekkasjene gjør at vi forstår mer av hva som skjer i samfunnene vi lever i, og at vi får vite mer om handlingene til de vi har valgt til å styre på våre vegne. WikiLeaks demokratiserer, fordi de tvinger folkevalgte, og topper i politi, byråkrati og militærvesen, til å forsvare og forklare valgene de tar når de tror at ingen ser dem. WikiLeaks demokratiserer fordi de gjør oss bedre i stand til å avvise den politikken vi ikke ønsker. Og WikiLeaks demokratiserer fordi de kan være med på å begrense hvor ofte maktmennesker tør å handle i strid med rettighetene og interessene til vanlige folk.

Vi skal selvsagt ikke ha illusjoner om hva et enkelt nettsted eller en enkel varslertjeneste kan utrette. Den skeive fordelinga av eiendom, klasseskiller og ulikhet mellom nasjoner kommer ikke til å falle gjennom offentliggjøringen av hemmelige dokumenter. For de fleste av oss er det nemlig ingen hemmelighet at det er makta som rår, også i våre dager. Og vi skal heller ikke kjenne oss for sikre på at internettalderens digitale mystikk, gjør varslere som WikiLeaks uangripelige for stater og etterretningstjenester. Tvert imot. Den voldsomme og skremmende støtten klappjakten på varslere har fått fra regjeringer over hele verden, vitner om at WikiLeaks kommer til å ha tøffe tider fremover.

Likevel bør lekkasjene som har kommet i Wiki-format, tjene som en inspirasjon for alle de som sitter nærme maktens korridorer. Ikke fordi alle offentlige dokumenter bør publiseres, eller fordi det fra nå av skal være greit å spre alt fra sykejournaler til NAV-papirer på internett. Nettopp fordi WikiLeaks-saken handler om demokrati og friheten til å ytre, må personvernet og rettsikkerheten forsvars. De som bør la seg inspirere av svettedråpene fra generaler og presidenter, er de som vet at den informasjonen de bidrar til å holde hemmelig, er noe som burde være offentlig kjent i alle fall i et samfunn som kaller seg demokratisk. De som styrer i vårt navn bør kjenne presset. Sannheten kan fort komme til en nettside nær oss alle.